Det har vi, nesten. I dag dro vi til Ponta de São Lourenço som er det østligste punktet på øya Madeira. Det er nær byen Caniçal og utgjør en del av Machico kommune. Terrenget består av stein og ur. Vi trasket lett av gårde sammen med mange andre i vind og regn. Gjørme la seg under skoene til langt opp på leggen. Vi er positive i lag og synes det var morsomt å utfordre elementene. Jeg er jo litt redd av meg, så kikket om Ingrid var der, det samme gjorde nok ho. Kupert, steinete, grisete og til dels utfordrende terreng gjorde oss veldig fokusert.
Etter hvert sluttet det og regne og sola tittet nesten fram. Som den ukuelige optimist, gledet jeg meg til hver lyse strimmel på himmelen. Ingrid fristet med lunsj som besto av: en gul, snikers og nøtter. Vi kosa oss og minnet hverandre om kor heldige vi er.
Vi tok buss tilbake til hotellet, men sjåføren glemte å sette oss av på riktig sted så vi måtte vandre langs landeveien. Først litt irritert, men vi blir fort blid så gledet oss over flere skritt og sjølvsagt lo vi.
Vi fikk et nydelig rom med sjøutsikt, og det smakte med ei øl og nydelig skue utover havet før middag, vask av bukse og sko i noe jeg aldri husker hva Ingrid kaller, men for meg er det en «rævasker».
NB! Da jeg skulle tørke turbuksa mi, ville jeg ikke ta imot gode råd fra min medvandrer kor ho sa. Sitat: Kan du ikke for en gangs skyld høre på meg, sitat slutt. Natta!
