Vi spiser middag på Edinburg flyplass og fabulerer allerede om vår neste vandring. Med sekk på ryggen, gått 248 km og ca 30000 skritt pr. dag. Får være i vårt domene – som er natur, utsikt til hav og fjell, se på fugler og diskutere hva vi ser, spørre noen vi møter om det vi lurer på angående Skottland. Vi har fått mange svar, og lært mye eller repetert det vi har kunnet en gang. Vi sier ofte til hverandre kor heldige vi er – har god fysikk, formen og helsa er god og vi har det topp i lag. Vi er hverandres beste venner.
Sigrid, er du våken! Ingrid som serverer kaffe på senga. Lett å bli vant til service om morgenen. Etter en deilig frokost gikk vi til John Muir’s fødested, et hus med tre etasjer omgjort til museum for å minnes han.
Interessant og spennende å følge livet hans, naturen var hans domene.
Videre vandret vi langs klippene og strendene – gledet oss over fugleliv, håpet å se en sel, snakket med mennesker. Vi spiste lunsj på en herlig kafé med deilig mat. Der lærte jeg forskjell på cook og chef.
Martinez, California, USA – July 13, 2010: The entrance sign for John Muir National Historic Site in the summer of 2010.
Vi gikk til John Muir Country Park som inneholder mye spennende.
Naturmangfold: Parken omfatter skog, enger, saltmarsk og kystlandskap, med rikt fugle- og planteliv.
Strender og kyst: Omfatter deler av Belhaven Bay, en bred sandstrand med sanddyner og saltmarsk. Populært sted for turgåing, fugletitting og surfing.
“Bridge to Nowhere”: Et lokalt landemerke – en betongbro over Biel Water, som ved høyvann ser ut til å føre rett ut i havet.
Dagens siste tur var til Barns Less Lighthouse
I morgen skal vi tusle rundt i Edinburg❤️blir deilig det også.
En ting om Skottland har vi ihvertfall lært, her er det utrolig mange golfbaner og vi har gått rundt de fleste, det føles ihvertfall slik!
Det var vanskelig å få overnatting her ute, i dag forstod vi hvorfor. Det foregår en stor golfturnering her. Dagens vandring ble avsluttet med nydelig middag i North Berwick. Vi bor derfor et stykke unna og har tatt buss til og fra startstedet vårt. Bussturene her er et kapittel for seg, her det “bånn pinne” på trange svingete og veldig smale veier! Men veldig hyggelige, hjelpsomme sjåfører. Lang varm dag, så det blir tidlig kveld! Nå er dagens jobb snart unnagjort, vasking og tørking av klær! Vi bærer ikke med oss mer enn nødvendig!
Jeg måtte prikke i Ingrid i morges for å sjekke om ho hadde anstrengt seg litt for mye i går hvor ca 25 kilometer ble tilbakelagt. Nei da, ho hoppet opp, blid som ei sol og laget kaffe. Rommet var, som før beskrevet, ca 8 kvadratmeter, med klær hengende på tørk over hele rommet. Vi kom oss ut før klokka 10, vandret i retning Prestonpans, med Edinburg Castle først i syne. Vakkert! Her har Ingrid og jeg vandret før, JT og jeg har vært her på weekend. Byen er full av historiske bygninger, du tenker du er i middelalderen, byen må oppleves.
Vi vandret ut av byen på asfalt, klaget så mye vi turde til hverandre, men for en lykke da vi kom til kysten. Landskapet åpnet seg, lukten av sjø, fjære, blomster, utsynet til himmel og hav. Vi vandret med en lykke som ikke kan beskrives, og følte oss som verdens lykkeligste med en sekk på ryggen som veide 7 kilo. Følte oss fattige i det vakre, sjølv med kredittkort i lomma. Kor heldige vi er.
Nå har vi fylt magen med deilig mat, god drikke og deilig seng.
Siste del av dagens tur gikk på asfalt inn til Edinburgh. Vi hadde bestilt rom på et lite hotell hvor det var muligheter for å lage mat. Vi var slitne etter en lang dag og bestemte oss for ost og rødvin på hotellet. Etter litt kluss med diverse kodelåser fikk vi opp døra. Da ble det latter, mye latter. Det var et knøtt lite rom, med en enda mindre kjøkkenkrok og verdens minste bad ! Men vi koste oss med ost og rødvin!
I dag vandret vi ut av hotellet litt i villrede hvor vi skulle. Boplassen var noe utafor løypa, og vi ønsket enkleste vei til John Muir Way. Vi kan jo kløne litt i lag, men i dag – strake veien til løypa. Vi gikk langs en liten gate med fine hus og hager og jeg så et nydelig epletre med frukt. Gikk forbi, men måtte gå tilbake og ta bilde. Møtte da hus- og epleeieren som spurte om jeg ville ha et. Takket ja og tok to. Sa jeg måtte ha et til medvandreren, og ville si til henne at jeg hadde vært på epleslang. Ingrid trodde sjølvsagt det.
Vi vandret videre og diskuterte veien John Muir Way, nasjonalparkenes far. Plutselig kom veien Thomas Muir Way. Var de slektninger? Nei, John Muir var av farmerslekt og Thomas Muir advokatslekt. Thomas er kjent som demokratiets forkjemper. Spennende fyr jeg ikke hadde hørt om, men vei oppkalt etter han.
Thomas Muir (1765–1799) var en skotsk advokat og en ledende politisk reformator på slutten av 1700-tallet. Han kjempet for demokratiske rettigheter, særlig allmenn stemmerett og reform av det politiske systemet i Skottland. Han var en del av den såkalte “Friends of the People Society”, en gruppe som jobbet for å utfordre det etablerte aristokratiet og kongelig kontroll over politikken.
Muir ble i 1793 arrestert og dømt for opprør (sedition), hovedsakelig på grunn av sine politiske skrifter og taler. Straffen var streng: han ble dømt til 14 år i straffekoloni i Australia. Reisen dit var ekstremt hard, og forholdene i kolonien var brutale. Til tross for dette fortsatte han å skrive og kjempe for frihet fra kolonien.
Han døde i 1799, bare 34 år gammel, på vei tilbake til Storbritannia fra Australia. Thomas Muir regnes som en av de første skotske demokratiske pionerene og inspirerte senere bevegelser for politiske reformer i Storbritannia og rundt om i verden.
Vi vandret langs kystveien det meste av dagen , og gikk forbi Blackness castle hvor Thomas Muri satt fengslet før han ble sendt til Australia. Vi var innom en nydelig bar med enda bedre mat som gjorde at vi neste ikke kom videre. Kvelden ble avsluttet med noe deilig i glasset og litt snacks før Ingrid «måtte» legge seg. Vi gleder oss allerede til i morra og nye opplevelser. Klemmer!
I går, etter nok en flott lang vandringsdag kom vi til hotellet. Det ble middag, før vi krøp til køys, veldig trøtte! Sovnet fort, men jeg våknet av noen rare lyder, er det noen som forsøker å komme inn vinduet? Sigrid sover som en stein i nabosenga. Plutselig raser gardinstenger og gardiner i gulvet med en brak! Hva gjør Sigrid? Gryter å sover videre! Da hun våknet i morges lurte hun på hva som hadde skjedd!
Dagens vandring har vært nydelig, både langs Union canal og river Avon. Flott å gå over Avon aqueduct.
Nydelig å gå langs kanalene, vakker natur og mye fuglesang.
River Avon.
Avon Aqueduct
Avon Aqueduct er en imponerende akvedukt i Skottland, og den lengste av sitt slag i landet. Den frakter Union-kanalen over elven Avon, nær Linlithgow, vest for Edinburgh.
🔹 Litt fakta:
Lengde: ca. 247 meter
Høyde: ca. 26 meter over dalen
Byggeår: Ferdigstilt i 1821
Arkitekt: Designed av Hugh Baird, med inspirasjon fra Thomas Telford (en av de mest kjente kanal- og broingeniørene i Storbritannia).
Materiale: Hovedsakelig bygget i stein, med en smal støpejernskanal inni.
Akvedukten gjør at båter kan krysse høyt over dalen uten å bruke sluser. Den er et praktstykke fra kanalalderen, og brukes fortsatt av fritidsbåter i dag.
Middag her i kveld, gamle postkontor kan brukes!
Nå snart klare for natta i vårt hostell, bare vi kommer inn, mange kodebokser 🤣.
Sol og blå himmel – frokosten ble spist i en fei, ryggsekken pakket og vi fornøyde ut i det fine været, og gledet oss over dagen vi hadde foran oss. Første mål var å gå opp til en høyde som het Croy Hill, hvor naturen var ekstra vakker badet i sol.
Croy Hill er en høyde i North Lanarkshire, Skottland, mest kjent for restene av en romersk festning og fort langs Antoninmuren.
Antoninmuren ble bygget rundt år 142 e.Kr. under keiser Antoninus Pius, og markerte Romerrikets nordligste grense i Storbritannia.
På Croy Hill bygde romerne en festning, to små fort (fortlets) og et badehus.
Fordi bergarten her (doleritt) var for hard til å brukes som steinbrudd, måtte romerne bygge mye av muren i torv i stedet for stein.
Arkeologiske funn fra stedet inkluderer inskripsjoner, mynter og en avstandsslabbe (nå på Hunterian Museum i Glasgow).
I dag er området et populært turmål, med flott utsikt over Kelvin-dalen.
Vi vandret noen kilometer langs en av kanalene kalt Forth & Clyde Canal. Det er fint å vandre langs kanalene som Skottland er så stolte av, og til rekreasjon for innbyggerne. Vi traff på et svanepar med 5 vakre barn, foreldrene så stolte ut. Vi så flere som fisket, og spurte en mann med fiskestang om fisken han fikk var spiselig. Ja det var den, og flere fiskeslag i kanalen som var en av Skottlands reneste. Er det svaner i kanalen, er det rent vann, ellers flytter de fortalte han.
Plutselig fikk vi se en gigant som lå mellom to kanaler. Ingrid ble så ivrig, hva er dette. Vi så folk i noe som var en blanding mellom en slags båt og buss. Mange folk kikket og tok bilder. Hva måtte denne koste, jo ca. 1,2 milliarder. Navnet var Falkirk Wheel.
Falkirk Wheel er en spektakulær roterende båtheis i Skottland, og den eneste av sitt slag i verden. Den forbinder Forth & Clyde-kanalen med Union-kanalen, som ligger omtrent 24 meter høyere.
I stedet for tradisjonelle sluser, som ville krevd en lang rekke kamre, løftes båtene opp og ned med et gigantisk roterende hjul. Selve hjulet er ca. 35 meter høyt (på størrelse med et 8-etasjers bygg) og kan løfte båter og vann opp eller ned på bare noen få minutter.
Falkirk Wheel ble åpnet i 2002 som en del av et stort prosjekt for å gjenåpne kanalsystemet mellom Edinburgh og Glasgow. Det er blitt et landemerke og en populær turistattraksjon.
Timene gikk og vi kjente det på bein og sulten. Lykken var at vi vandret dagens siste kilometere i nydelig, mykt terreng. Gleder oss til i morra. Fremdeles sol og blå himmel.
Men ikke alle dyr er like populære hos min medvandrer. Disse er utrolig farlige og pulsen til Sigrid steg til farlige høyder da vi skulle passere.
Etter drøyt 20 km nærmet vi oss dagens endepunkt. Da kom det plutselig fra min medvandrer ” om 800 meter er det en bar, hurra!”. Litt merkelig tenkte jeg, mens vi vandret ca 800 meter ganske bratt opp! Bar var det nok ikke, men Bar hill 🤣.
Vel framme ved overnattings stedet er det tørking av tøy/sko, litt klesvasken, dusj, mat og nå ZZZ. I morgen er vi klare igjen.
For en herlig dag😊jeg overrasket Ingrid med å være oppe klokka syv. Ho var mer enn forbauset og glemte kaffe på senga til meg. Grunnen til oppstandelsen – jo vi skulle vandre 30 kilometer og regn klokka tolv. Men -sunshine all day. Vi snakket med en herlig drosjesjåfør som vandret mye og visste alt om «John Muir Way». No rain to day! Vi vandret gjennom det vakreste Scottish Highland, på sitt beste med tempetatur, sol og med natur vakrere enn vi hadde forestilt oss.
John Muir (1838 – 1914) was a Scottish-American naturalist, writer, inventor, and one of the most influential conservationists in history. Often called the “Father of the National Parks”, he played a key role in preserving some of the United States’ most iconic wilderness areas, including Yosemite Valley, Sequoia National Park, and much of the Sierra Nevada. At han er nasjonalparkenes far, har noe med Norge å gjøre. Vi har mange nasjonalparker, kanskje grunnet han.
Det er utrolig å vandre i hans fotspor, å vite at han vandret her for mer enn hundre år siden.
Dagen ble lang, og vi gledet oss til å komme til hotellet – Kilkhouse Inn, pub med rom som er vanlig in Great Britain. Vi nøt en øl, tørst som vi var. Rommet var en gledelig overraskelse, nyopppusset, platespiller og jeg spilte musikk av Nat King Cole. Så romantisk at Ingrid ble svett.💦
Ny dag i morra vi gleder oss tross stive muskler og ledd, life is good.
