Herregud, er det klokka som ringer – må vi stå opp. Ingrid med et rimelig trøtt morratryne kikker over til meg. Ja, vi skal videre i dag etter frokost. Morrastell, klær , sko med ymse lukter og frokost før sekken pakkes og ned til bussen. 20 minutter senere er vi i Porto Monic.

Rett på turistinformasjon hvor vi spurte hvordan vi kunne komme til dagens vandring Vereda da Ribeiro da Janela. Den er stengt, var svaret. Neste lavada – stengt. Hva kan vi gjøre på dette stedet – all closed, var svaret. Vi bare vandret opp til lavaden, 3 km rett opp og vandret videre i selve lavaden. En fantastisk tur, vi smilte, var litt nervøse, møtte arbeidsfolk og vandrere. Vi gikk gjennom en mørk tunnel hvor vi trengte lykt og stoppet med et vakkert fossefall.

For få år siden hadde det vært skogbrann i området vi gikk i, mye skog var ødelagt. Det fantastiske var at det hadde vokst greiner ut av sorte, sotete trær. De vil leve. Vakkert!

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Xx.
Nå er vi i sengen og planlegger morgendagens tur.

Litt fakta!

Madeira var altså kledd med mye skog, særlig laurbærtrær. Dette vanskeliggjorde dyrking, og bosetterne satte tidlig i gang med skogrydding, både ved hogst og svære branner. Aska fra brannene gjorde jorda svært fruktbar, og i noen år leverte Madeira hvete til Lisboa. Fortjenesten på denne handelen var imidlertid ikke stor nok, og i 1460 blei de første sukkerroene planta. Sukker var på denne tida en luksusvare i Europa, og den gav høy profitt. Til å arbeide på plantasjene innførte en slaver fra Nord-Afrika. Christofer Columbus var en periode aktiv i sukkerhandelen, og han var gift med Felipa Perestello e Moniz, datter til guvernøren på Porto Santo.

I siste halvdel av 1400-tallet blei de første levadaene konstruert, kanaler som sikra vanning av plantasjene og kraft til møllene.